Dramarefleksjoner

Med fokus på barns dramatiske lek, og dens forbindelse med dramafaget og teaterkunsten.

Gjennom alle opplevelser og av alle erfaringer lærer barn sin verden og seg selv å kjenne.

Barn undres av natur, det vil så gjerne forstå. Barnet utforsker og bearbeider inntrykk og opplevelser gjennom dramatiske lekehandlinger, slik får barnet erfaringer og nye inntrykk. Noen ganger må vi spille ut noe i praksis, før vi oppnår en forståelse av det. Barnet utvikler sin forestillingsverden og samtidig utvikles den viktige evnen til å forstå andre og se andres perspektiv, det gir leken innhold av tanker og følelser.

Det som gir selvutvikling og læring er de refleksjonene vi gjør oss gjennom våre erfaringer og opplevelser. Barnet reflekterer gjennom sine handlinger og de inntrykk det får gjennom disse opplevelsene. Som et kjent ordtak sier «vi er en erfaring klokere», det vil si at vi har lært noe om man så har reflektert over og forstått situasjonen.

Mennesket har en medfødt evne til å imitere og etterligne eller mimesis, det er her barnet får sine første kunnskaper. Barnet leker med sine omgivelser, iakttar, hermer etter andre lyder og bevegelser. Den første førsymbolske adferden ser vi i titt-tei-borte leken, barnet later som det er borte for så å komme frem igjen. Denne leken kan vi se barnet utføre i slutten av det første leveåret. Etterhvert later det som det sover, spiser, drikker av kopp eller andre hverdagslige handlinger. En lek eller en lekehandling må inneholde et som-om-moment for å kunne beskrives som drama eller dramatisk lek, (Sæbø, 2012)

Etterhvert utvikler barns lek seg videre gjennom ulike stadier ettersom barnet vokser og får flere opplevelser og erfaringer. Vi kan tydelig se barns dramatiske lek i forbindelse med både dramafaget og teaterkunsten. Både leken og faget har sitt opphav i fantasien og i forestillingsevnen vår. Det er flere likheter både i uttrykksform og uttrykksmidler. Men det er viktige forskjeller mellom den dramatiske leken og drama. I den dramatiske leken er det barna som bestemmer, det er på barnas arena og det er de som har definisjonsmakten. Skal man som barnehagelærer delta i barnas dramatiske lek må en delta på barnas premisser. I drama er det derimot de voksne som planlegger og bestemmer utfra et didaktisk og pedagogisk perspektiv, (Sæbø, 2012)

Eventyr og fortelling kan gi opplevelser rike på estetikk og er fantastiske som inspirasjonsbidrag til forestillingsevnen og inspirerer til fantasi som er selve grunnlaget og bygger opp den dramatiske leken.

Vi kan starte med å introdusere eventyr ved å lese opp fra bøker, da er det viktig at man som oppleser lever seg inn i fortellingen, utnytter følelsesregisteret, har en levende mimikk og et aktivt kroppsspråk. Med fordel kan det være nyttig å ha studert eventyret på forhånd. Det er viktig å skape kontakt med tilhørerne og sammen møtes i dette mellomrommet som dannes mellom menneskene. Fortelling fra indre bilder, om det er fra et godt kjent eventyr, eller noe vi spontant finner på ved vår egen fantasi, så dramatiserer vi dette, noe som kan åpne for bedre kontakt med tilhørerne og gjerne åpne for at de også kan være enda mer medfortellende, det kan fort gli over i en dramatisk lek.

På en annen side kan det også være en spesiell opplevelse om det er første gangen for både oppleser og tilhørerne at en leser en bok sammen. Vi kan vise bilder fra bøker og stille/svare spørsmål. Barna kan også bli medfortellende her, vi utforsker innholdet i sammen. Gjennom fortelling på ulike måter blir barna kjent med nye elementer, de får ny kunnskap og det inspirerer til å leke og erfare det nye og det spennende, også på nye og egne måter. Eventyr og fortelling inspirerer til lek og handling med nye elementer og blir da en affordance for barnet. Det vil si at barnet blir tilbudt noe nytt gjennom eventyret eller fortellingen. Vi kan fortelle hva vi ser på bildene, fritt med fantasien og tankene våre. Om det er fra en bok eller fra våre indre bilder, så er vi godt inne i leken, den dramatiske leken når vi fantaserer.

Jeg ser gressplenen full av nyklippet gress, vi kan jo late-som-om vi er bønder som må samle inn alt dette høyet til de 100 sauene vi liksom har i hagen vår, oppe der med den store steinen der hvor bondegården liksom er, så har vi en gris også, den må jo selvsagt få mat den og.

Forestillingsevnen vår gjør hele gjøremålet nok så hyggelig og spennende da vi flytter litt på målet med gjøremålet. Vi samler sammen høyet så de skjønne og skrubbsultne sauene våre skal få mat, vi tar liksom ikke bort gresset for å ikke dra gresset med oss inn under skoene når vi springer inn og ut av huset, det er jo ikke derfor liksom, men det blir jo bare et positivt følge av det å liksom være bonde da. Barnet lærer mye gjennom denne leken, ved å innta en rolle møter barnet lekefullt nye utfordringer som å rake med stor rake, balansere masse høy på den store spaden, måle og se størrelsesforskjeller, sosialt samspill, kommunikasjon og samarbeidsevne, fantasien, forestillingsevnen, vi utvikler og dramatiserer en felles opplevelse i sammen som gir rom til det meste av det vi har lyst til å ta med, til det vi har lyst til å prøve og forestille oss om. Her er det også rom for mye humor og latter, og når vi dramatiserer kan vi leke litt med grensene, og det er jo gøy. Noe som er mye mer gøy enn å bare si «Uff, nei nå må vi få bort alt dette gresset så vi ikke får alt inn i gangen for så rundt i hele huset, for det er ikke bra.» Det er nok det som er den første tanken vår – Men hvor er morroa og spenningen i det liksom? Da hadde det vært trist og kjedelig og fått bort alt gresset og hadde i hvert fall ikke fått 4 åringen til å samle særlig mye gress. Men med litt fantasi så viste det seg at det var ikke nok gress å samle til sauene enda det var så mye, så nå venter bonden spent på nytt gress.

I rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver står det at lekens betydning for barnets utvikling og læring er grunnleggende. Den dramatiske leken gir lærerike opplevelser fulle av estetiske inntrykk og uttrykk og kan sammenlignes med teaterkunsten da barnet både er dramatiker, iscenesetter, forteller, dikter, skuespiller og samtidig sitt eget publikum. Barns lek er den mest spontane formen for drama i vår kultur. I leken dramatiserer barna og later som om de er noen andre eller noe annet, at de er et helt annet sted og at de kan være i en helt annen tidsepoke. Og noe som er spesielt viktig er at i den dramatiske leken har man store muligheter til å dramatisere ut ulike følelser og tanker, vi lærer å kjenne etter våre egne følelser, våre egne tanker, jobbe med angst og bearbeide frykt. Vi lærer også å forestille oss andre følelser og tanker og det er jo bare på late-som-om, og det er litt trygt, (Sæbø, 2012).

Enkelte forskere mener at rolleleken er av størst betydning når det gjelder barnets psykiske prosesser. Det krever av barnehagelæreren å ha respekt, en bred kunnskap og forståelse for barnas dramatiske lek. I ulike leke- og dramaaktiviteter må barnehagelæreren ha kunnskaper og være seg bevisst på hvordan voksenrollen bør praktiseres da det er så fundamentalt viktig for barns læring og utvikling. For barna er det viktig at barnehagelæreren sørger for å gi nye innspill og legger til rette for inspirasjon, gir rom for lek og utfoldelse og gir støtte og trygghet. Barn leker og dramatiserer ut det de erfarer, derfor er det meget viktig med gode rolle- og støtte modeller og inspirasjonskilder som er med på å gi positiv utvikling i denne danningsprosessen som barnet stadig er i.

Referanser

Sæbø, A. B. (2012). Drama i barnehagen (3. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.